marihelliksen -
Hjem Følg meg Om meg Kontakt

16

Selvtillit

Hei!

Tenkte jeg skulle skrive litt om selvbilde og selvtilliten om gjenerelt jenter. Tenkte ikke jeg skulle ha så mye tekst, men mest bilder.

Det går ikke en dag hvor en jente ikke tenker over minimun en ting hun ville ha forandret med seg selv. Alt begynner med en gang når man står opp. Hva man skal ha på seg. Det er jo et godt spørsmål. Det kan jo være et enkelt valg, hvis man ikke får slengt etter seg hver dag at man burde få ny stil, eller at man burde kle seg til det som passe kroppen din. 

Så er det jo alt som blir sagt om vekt og bla bla bla. Når en jente får slengt etter seg at hun er stygg eller feit eller noe, så husker hun det. Selv om hun kanskje får 100 andre positive kommentarer den dagen, kan det hende at det er det eneste hun går å tenker på. Men tenk dere da, om vi alle hadde vært slik:

Da ville jeg heller hatt former som disse (og jeg syntes ingen av disse er feite, overvektige eller noe slikt):

Men verden er ikke slik at det er så enkelt å være fornøyd med seg selv. For uansett hvor du går eller er, er det speil eller reklamer som minner deg om hvor slanke alle modeller/kjendiser er eller hvordan du selv er. Noen har kanskje ikke så mange problemer med seg selv og har godtatt hvordan de er. Og ting man ser på reklame og slikt trenger ikke stemme, bare skjekk denne videoen:

"Maybe it's maybeline, or maby it's photoshop. You'll never know!"

Jenter som faktisk er tynne, kan faktisk føle at de er feite. Og folk som ikke er feite, men kun har former kan føle at de er mange størrelser større enn det de virkelig er. De kan gå å sammenligne seg med andre folk på skolen, jobb, butikken og andre sosiale steder, eller på tv'en. Tenke "er jeg større en hu?" eller "er jeg så stor?

Slik kan mange føle det. Tenkte jeg bare ville skrive om et tema, som angår oss alle på en eller annen måte, enten ved oss selv eller med en venn. Selv pleier jeg ikke å snakke om det med så mange. Jeg pleier å skjule det så godt jeg kan, men alt går i hodet mitt hver dag, nesten hele tiden. Derfor ville jeg snakke om dette på bloggen, fordi jeg vet at måten jeg kan tenke på er feil. Noen kommer sikkert til å tenke sånn, herregud hu der har ingenting å klage over eller at jeg er en skikkelig fjortiss, men prøv å vis litt forståelse og husk at jeg er bare et menneske!

Gjennkjenner du deg i noe av dette?
-Mari

  • 12

    En tekst alle burde lese!

    Hei!

    På face så jeg på en status en tekst om mobbing og tenkte jeg skulle dele den med alle dere der hjemme. Den handler om at de valgene du tar kan forandre liv. Utrolig bra tekst og får en virkelig til å tenke. Den er verdt å lese!

    Jeg var ny på ungdomsskolen, og en dag så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd. Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.

    Da jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca ett par meter i fra ham. Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham.

    Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Da jeg gav brillene til ham, sa jeg- "De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling!"
    ... ... ... ... ... ...
    Han så på meg og sa- "Hei, takk!" Det var et stort smil i ansiktet hans.

    Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før. Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja.

    Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.

    Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa,

    For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag!

    Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.

    I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Da vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen. Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd.

    Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.

    På avslutningsdagen, så jeg Jonas, han så flott ut.

    Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu.

    I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa- "hallo tøffing, dette blir kjempebra!"

    Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte- "Takk!" sa han.

    Da han begynte talen, renset han stemmen, og begynte...

    - "Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest?.dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem. Jeg skal fortelle dere en historie...."

    Jeg så da på min venn med vantro når han stod der å fortalte historien om den første dagen vi møttes.

    Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil. - "Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige..."

    Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk , når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk.

    Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil. Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.

    Aldri undervurder kraften i dine handlinger. -"Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte. Se etter det gode hos andre!"


    //google.no

    Hva syntes du om budskapet?
    Bra tekst?
    -Mari

  • Mari Helliksen

    Skriv din profiltekst her

    bloglovin

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde



    hits